Løper Etter Korskarpe

2024 Forfatter: Sebastian Paterson | [email protected]. Sist endret: 2023-12-16 13:53

Fiskefortellinger

Jeg har vært i Wilderness Lake mer enn en gang, og derfor er det ganske kjent for meg. Liten, rikelig gjengrodd med vannplanter, med en eksepsjonelt tyktflytende bunn, "svermet" bokstavelig talt med crucians. Blant fiskerne ble det kalt Karasinoye Lake.

I rolig vær var det mulig å observere korsens bevegelse: ved bevegelsen av gresset som de tok veien gjennom, og ved overflod av bobler som ble frigjort da de gravde i siltet. Om sommeren tok fisken til tider godt med forskjellige agn. Men hvordan vil hun oppføre seg nå, om vinteren, midt i den såkalte "dødtiden"? Og til og med på Wilderness Lake?! Etter litt nøl bestemte jeg meg for å prøve det.

Sikkert, hver fisker har verdsatte steder der korsene ble godt fanget om sommeren. Naturligvis, og nå om vinteren tar de dem. Inkludert meg.

… I flere dager på rad virvlet det en ugjennomtrengelig snøstorm som dekket meter lange snøfeller. Og først da den snødekte virvelvinden la seg, kom jeg endelig til Døvesjøen. Om morgenen var det veldig iskaldt, og en stikkende nordavind blåste inn. Men praktisk talt enhver publikasjon hevder at crucian ikke biter i det hele tatt i nordvinden.

Likevel, til tross for de naturlige problemene, samlet minst to dusin mennesker som meg på sjøen. Selvfølgelig slo alle seg ned på sin "egen" side. Og jeg er ikke noe unntak. Ved hjelp av kjente landemerker bestemte jeg lett det mest vellykkede sommerfiskestedet.

Jeg boret noen hull og begynte å fiske. Dybden er litt over en meter. Etter å ha hentet ut det snødekte rotet fra hullet, begynte jeg å fiske med to fiskestenger: en - en vinterflyter, den andre med en jigg. I begge tilfeller er krokhodet en stor blodorm.

Jeg ventet en halvtime: ingen biter. Jeg helte en håndfull agn i hullene. Ikke umiddelbart, men det skjedde: den nedsenkede flottøren dukket litt opp, svaiet litt og flyttet til siden. Jeg hekta, og den lille karpen var mitt første pokal. En bit på mormyshka fulgte umiddelbart, og den andre korskarpen, mye større enn den første, flagret på isen.

Fem minutter senere begynte en korskarpe å begjære på jiggen. Etter ham er en annen den samme. Og plutselig stoppet bittingen helt. Jeg byttet ut blodormene først med en meitemark, deretter maggot. Etter en halv times venting fortsatte bittingen, men til min største skuffelse tok de bare … ruff. Dessuten slike små, hvorav, som fiskeordtaket sier: et dusin er inkludert i en fyrstikkeske.

Videre så hver smule latterlig krigførende ut: kroppen var bøyd i en bue, skarpe torner stakk ikke ut på ryggen og gjelledeksler. Prøv det, ta det av kroken, spesielt siden ruffen i de fleste tilfeller svelger den dypt. Og dette er i stedet for den ettertraktede karpen. Etter å ha fanget et halvt dusin stikkende klumper og forbannet dem med de siste ordene, i stedet for dyrebet, hektet jeg kuler av rugbrødsmuler på kroker. Det var ingen biter: til og med vanskelige ruffer tok ikke.

Fiskere vet at når du rydder et ishull, fryser hullene i den skårne skjeen konstant. For å fjerne isen igjen begynte jeg å banke på den skårne skjeen på kanten av hullet.

I løpet av denne leksjonen la jeg ikke merke til hvordan nikket til puslespillet rykket. Hekta, men tilsynelatende med forsinkelse, siden det ikke var fisk eller brøddyse på kroken. Jeg plantet en ny ball, senket den ned i hullet. Samme resultat: en bit - ingen fisk, ingen ball. "Sannsynligvis er brødkulen for svak til å holde på kroken," - foreslo jeg og plantet blodorm på kroken.

Og så banket han igjen på den skårne skjeen på kanten av hullet.

I løpet av mindre enn et minutt, etterhvert som en bit fulgte, hekta jeg skarpt, og korskarpen var omtrent to hundre gram på isen. Etter ham fikk jeg tre til. Og bittet frøs. Det gjenopptok først etter at jeg banket på igjen med en skje i skjeen på kanten av hullet. Dette antydet ufrivillig at korskarpen tiltrekker seg … støy! Kanskje dette bare er en tilfeldighet, men hva om et mønster? Og jeg bestemte meg for å sjekke.

Siden det ikke var bitt på lenge, begynte han å løpe rundt hullene og prøvde å stampe føttene på isen så mye som mulig. Til min store overraskelse (og glede), etter noen runder med løping, forsterket bittet seg. Og de tok bare karpe. Dette ble gjentatt flere ganger.

Mine manipulasjoner fremkalte naturlig nok ironisk latter fra sportsfiskerne, som overrasket meg i nærheten. "Jeg fikk ikke fisk, men ble i det minste varm," spøkte en. "Løp, ikke løp, men du vil ikke ta igjen fisken," snappet en annen. "Å løpe på isen, ikke å se fisken," ringte en tredje ryggen min.

Etter å ha fanget femti korsfiskere var jeg ferdig med å fiske og dro hjem. Da jeg gikk forbi de morsomme fiskerne, hørte jeg: "Vel, hvor mange kors har du fanget opp?" Jeg stoppet, tok av meg sekken og viste fangsten. Kjevene deres falt bokstavelig talt overrasket.

Etter å ha kommet meg ut på kyststien så jeg meg rundt. Nå kunne jeg le også. Flere sportsfiskere gikk raskt rundt hullene, noen ganger forstyrret de hverandre. Jeg vet ikke om de var heldige med et slikt gruppefiske. Vi kan bare gjette. Tross alt fisket jeg alene, borte fra alle. Selv om alt kan være på vinterfiske.